Daniele da Volterra: Skulptøren av hemmeligheter og skiftende former
Daniele Ricciarelli, født i den eldgamle etruskiske byen Volterra rundt 1509, ble til slutt kjent som Daniele da Volterra – et navn uadskillelig knyttet til både kunstnerisk briljans og kontrovers. Hans liv utspilte seg mot bakteppet av renessansens Italia, en periode preget av intens kreativitet og skiftende religiøse sanseligheter. Etter å først ha vært læregutt hos sienesiske mestre som Il Sodoma og Baldassare Peruzzi, endret Danieles bane seg dramatisk da han reiste til Roma. Her ble han trukket inn i Michelangelos banefelt – et forhold som skulle forme hans kunstneriske utvikling dypt og til slutt definere hans ettermæle. Mer enn bare en maler eller skulptør, var Daniele en mester i tilpasning; en dyktig håndverker som navigerte i de mektige mønstergyldige mesenernes krav, samtidig som han utfordret etablerte normer i kunstverdenen.
Danieles tidlige år var preget av en rastløs søken etter kunnskap og erfaring. Han foredlet sine ferdigheter under Perino del Vaga og bidro til overdådige fresker i prestisjetunge romerske palasser. Det var imidlertid forbindelsen med Michelangelo som viste seg å være transformativ. Selve kraften i Michelangelos geni tente et ønske i Daniele om å etterligne og overgå sin mentor. Denne ambisjonen kom til uttrykk ikke bare gjennom flittige studier, men også gjennom en vilje til å gå direkte inn i Michelangelos design – en praksis som senere skulle skape betydelig debatt og til slutt gi ham det lite flatterende kallenavnet Il Braghettone, eller «buksemakeren».
Skyggen av Dommedag
Danieles mest beryktede bidrag til kunsthistorien ligger i Det sixtinske kapellets Dommedag. Da han i 1565 ble betrodd oppgaven av pave Paul III, kort tid etter at Tridentinerkonstilet hadde fordømt nakenhet i religiøs kunst, fikk Daniele i oppdrag å skjule de eksponerte kroppene til Kristus og hans disipler. I stedet for bare å dekke dem med draperier – en vanlig praktikk på den tiden – benyttet Daniele en bemerkelsesverdig dristig strategi: Han kledde møysommelig figurene i voluminøse gevanter og bladlignende fikenblader over kjønnsorganer og bakpartier. Dette inngrepet, som var ment å blidgjøre kirkens konservative sanseligheter, resulterte til slutt i en dypt urovekkende effekt, som forvandlet fresken til et bisart og ubehagelig skue.
Kontroversen rundt Danieles arbeid strakte seg langt utover rent estetiske bekymringer. Han ble anklaget for bevisst å ha endret Michelangelos originale design, en påstand som fyrte opp under beskyldninger om kjetteri og helligbrøde. Hendelsen sementerte hans rykte som en kontroversiell skikkelse – en kunstner villig til å bøye reglene i jakten på mæcenat og anerkjennelse. Det antas at Danieles handlinger ikke utelukkende var motivert av kunstneriske hensyn; han kan ha forsøkt å subtilt kritisere de rigide moralske begrensningene pålagt av Tridentinerkonstilet, om enn gjennom svært ukonvensjonelle midler.
Å skulpturere skygger: Utover fresken
Selv om hans arbeid med Dommedag forblir Danieles mest diskuterte bidrag, representerer det bare en brøkdel av hans kunstneriske produksjon. Han var like dyktig som skulptør og produserte verk som viste både teknisk ferdighet og en dyp forståelse for menneskelig anatomi. Hans skulptur av Cleopatra, som befinner seg i Belvedere i Wien, er et vitnesbyrd om hans evne til å fange eleganse og makt – en bemerkelsesverdig bragd med tanke på dens relativt sene tilblivelse (ca. 1540–1545). Verket demonstrerer en mesterlig kontroll over marmoren, der dronningens kongelige fremtoning fanges med subtile detaljer og en følelse av behersket sensualitet.
Danieles skulpturelle bestrebelser strakte seg utover enkeltfigurer. Han ble bestilt til å lage en monumental bronse-rytterstatue for Henrik II av Frankrike, et prosjekt som dessverre aldri ble fullført. Til tross for hans nitidige arbeid med selve hesten – som senere tjente som grunnlag for Ludvig XIIIs statue på Place Royale – ble hele bestillingen demontert under den franske revolusjonen, noe som slettet mye av Danieles ambisjoner fra historien.
En arv av innovasjon og kontrovers
Daniele da Volterras karriere er en kompleks vev spunnet med tråder av kunstnerisk briljans, politisk manøvrering og dyp kontrovers. Han var et produkt av sin tid – en kunstner som opererte innenfor rammene av religiøs dogmatikk, samtidig som han strebet etter å hevde sin egen kreative visjon. Hans vilje til å utfordre etablerte normer, kombinert med hans tekniske ferdighet og følsomhet for menneskelig form, sikret hans plass som en betydningsfull skikkelse i manierismen. Til tross for kontroversene som omga ham, fortsetter Danieles arbeid å fascinere og provosere til debatt, og tilbyr et unikt vindu inn i det kunstneriske og religiøse landskapet i 1500-tallets Italia.
Blant hans elever var maleren Michele Alberti. Sibylle (ca. 1540–1545); Hermitasjemuseet, St. Petersburg. Nedtagelsen fra korset (ca. 1545), før restaureringen i 2004; Trinità dei Monti, Roma. Nedtagelsen fra korset (detalj, før restaurering). Nedtagelsen fra korset (detalj, etter restaurering).
