Bakrommet

Langs bakveggen står en benk med en filtmatte som har blitt grå av bruk, og spredt utover filten ligger: hjørner av gesso-lister, en krøll med syrefritt silkepapir, et rektangel av passepartout-plate med et rent skråskåret snitt, kremfarget på overflaten og med en slående hvit farge der bladet har eksponert selve kjernen i platen, som forskjellen mellom en solbrun hud og huden under. Det er ingen som betjener benken akkurat nå. En radio et sted spiller noe med altfor mye romklang, skrudd lavt, den typen stasjon som ingen egentlig har valgt.

Dette rommet har ikke den samme stillheten som de to fremre galleriene. Det har en kompressor som slår seg av og på, et stativ med glass lent i en vinkel mot en polstret vegg, en passepartout-skjærer boltet fast til en benk med en stålvinkel som er blitt sølvfarget langs den ene lange kanten etter år der et blad har kjørt over den som et spor i en jernbane. Esker med utstyr, D-ringer og ståltråd, stablet etter størrelse. Et målebånd festet til et belte som henger på en spiker. Det lukter støv og noe svakt av løsemiddel, og under det, lim.

Jeg ser noen skjære en passepartout, for det er tross alt noen her, hun kommer tilbake med kaffe, allerede med hansker på. Bladet går inn i en vinkel, ikke rett ned – førtifem grader, slik at den kuttede kanten, skråskjæringen, fanger lyset og kaster en tynn hvit linje rundt åpningen i stedet for en flat og livløs linje. Hun måler to ganger før hun kutter én gang, som er den eneste klisjeen i hele dette rommet som viser seg å være sann hver eneste gang. Rammen blir to og en halv tomme på tre sider og rett over tre nederst – ikke en feil, men en vane; bunnen er alltid litt tyngre enn resten, fordi en passepartout skåret helt plant på alle fire sider lurer øyet til å følg med på at bildet glir nedover, og ingen vil at maleriet deres skal gli. Hun forklarer ingenting av dette. Hun har gjort det så mange ganger at en forklaring ville tatt lengre tid enn bare å gjøre det riktig.

Deretter plukker hun opp to stykker fra stativet uten å spørre om hva jeg vil vite, noe som forteller meg at hun har sett andre stå her og lure på nøyaktig det samme. I den ene hånden, en liten oljestudie, tykk maling, en synlig rille der penselen endret retning og aldri ble jevnet ut. I den andre, et trykk på papir, flatt, matt, et reproduert fotografi. Hun holder oljemaleriet opp mot et glassark – setter det ikke bak, bare holder det nært – slik at jeg kan se hvordan glasset reflekterer rommet tilbake mot malingen, et mykt dobbeltbilde av lysrørene som ligger rett oppå impastoen, og som fullstendig utvisker rillen ved å forvandle tekstur til refleksjon. Deretter setter hun trykket inn i en passepartout, skyver begge bak det samme glasset, og papiret blir bare liggende der, lesbart og beskyttet, mens passepartoutens skråkant holder det et hår avstand fra overflaten slik at det ikke kan klistre seg fast om rommet skulle bli fuktig. Samme glass. Motsatt effekt. Malingen trengte ikke beskyttelse, og glasset gjorde det verre. Papiret trengte beskyttelse, og glasset – denne gangen holdt det litt på avstand av passepartoutens skråkant i stedet for å ligge flatt mot arket – gjorde nøyaktig jobben sin.

Jeg tenker på et maleri jeg så en gang i et hus som burde ha visst bedre, forseglet bak glass i en ramme som så dyr ut, som hadde blitt litt melkeaktig i midten der fuktighet hadde trengt inn og ikke hatt noen vei ut, fanget av selve det som var ment å holde det trygt. Ingen i det huset gjorde noe galt med vilje. De gjorde bare det instinktive, det som beskytter et fotografi, og rettet det mot maling, som ikke ønsker beskyttelse på samme måte – det ønsker å puste og tørke og bli sett uten at en reflekterende flate står mellom det og rommet.

Så her er den enkle regelen, uttalt én gang, uten forbehold: glass hører hjemme på papir, og aldri på maling. Alt annet – bredden på passepartout, tyngden i bunnen, om man bruker tjue prosent mer på et belegg som også fjerner gjenskinn – er matematikk du kan regne ut når du først har akseptert den ene regelen som ikke er matematikk i det hele tatt.

Hun er tilbake ved passepartout-skjæreren før jeg i det hele tatt har fullført tanken, bladet går inn i sin stødige førtifem graders vinkel, og avkappet hun skreller av krøller seg én gang og ligger stille på filten, rett ved siden av alle de andre som er nøyaktig like.

Tre ting folk spør meg om, mens jeg står ved denne arbeidsbenken

Bør et oljemaleri rammes inn med glass?

Nei. Olje fortsetter å herde i måneder etter at den er berøringstørr, og et forseglet hulrom bak glass fanger opp det som fortsatt avgis, sammen med fuktighet som lerretet gjerne vil holde på. Glassering flater også ut det eneste et maleri har som et trykk ikke har — selve malingsstrukturen — til et reflekterende lag som konkurrerer med rommets egen belysning i stedet for å vise deg overflaten. Det eneste unntaket er olje eller akryl utført på papir eller tynn kartong, hvor det er underlaget, ikke malingen, som trenger glass.

Hvor bred bør passepartouten være?

Bredere enn rammen, som en vane verdt å beholde — en ramme på under fem centimeter krever en passepartout på seks eller mer. Fem centimeter passer til små verk, seks til sju centimeter passer til mellomstore, og sju til ti centimeter passer til alt som er stort nok til å trenge ekstra luft. Og gjør den nederste kanten ti til tjue prosent tykkere enn de tre andre sidene; like rammer får bildet til å se ut som om det er i ferd med å gli ut av rammen, og en litt tyngre bunn korrigerer en illusjon de fleste aldri legger merke til bevisst, men bare føler.

Hva koster dette egentlig, realistisk sett?

Mer enn flatpakke-alternativet og mindre enn folk forbereder seg på. Rammer i standardstørrelser fra steder som IKEA koster under fem hundre kroner og inkluderer passepartout og glass, noe som er en genuint ærlig pris for et trykk. Et spesiallaget arbeid fra en uavhengig innrammer lander typisk mellom åtte hundre og to tusen fem hundre kroner avhengig av størrelse, med konserveringsglass som legger til ytterligere to til seks hundre kroner på det. Våre egne perioderammer, tilpasset størrelsen fremfor plukket fra en hylle, ligger på noen få tusen for et mellomstort verk, med frakt allerede inkludert i prisen fremfor lagt til til slutt. Ingenting av dette berører antikvitetsmarkedet, hvor en ekte perioderamme i snitt koster over tjue tusen kroner og rekorden ligger på over hundre tusen — en separat hobby, ikke en beslutning om innramming.

Prissetting og innkjøp

Regler for størrelse, oppsummert:

• 80/20-regelen: kunstverket bør utgjøre omtrent 80 % av det totale innrammede arealet; ramme og passepartout utgjør til sammen de resterende 20 %.
• 57–75 % veggregel: det ferdige innrammede verket bør dekke 57–75 % av veggen eller møbelet under.
• Passepartou-bredde: 5,1 cm (2 in) for små verk, 6,4–7,6 cm (2,5–3 in) for mellomstore, 7,6–10,2 cm (3–4 in) for store; passepartout bør være bredere enn rammen; nederste kant bør være 10–20 % tykkere enn de tre andre sidene ("vektet bunn").
• Glass: standard glass/akryl blokkerer omtrent 45 % UV-stråling; konserveringsgrad UV-glass blokkerer ~99 % og koster 20–30 % mer enn standard; museumglass legger til et antirefleksbelegg på toppen av den samme 99 % UV-blokkeringen og koster 2–3 ganger mer enn standard — prioriter UV-beskyttelse først, antirefleks som nummer to.

Hvordan en ramme pris beregnes: prisen beregnes per ordre fremfor å hentes fra en fast prisliste. Den tar hensyn til det innrammede verkets totale størrelse (bredde, høyde og rammeprofil, som bestemmer forsendelsesvolumet) og lengden på rammen som trengs for omkretsen. Større verk over omtrent 105 cm på en side kvalifiserer for en innebygd sett-rabatt på ca. 23–30 % av standardraten.

Prissammenligning, 50×70 cm / 16–20 in klassen, alt inkludert der det er oppgitt:

Relatert på ArtsDot.com

• Vil du se hvordan en malingsrygg som nekter å ligge flatt faktisk ser ut? Van Goghs soverom i Arles er skoleeksempelet, og nøyaktig den typen overflate som glass ville flatet ut til et speil.
• Ingen har bygget en karriere på impasto-høydepunkter slik som Rembrandt — gå og se hvor mye av hans beste verk som lever i rillene, ikke i pigmentet under dem.
• Hvis du fortsatt velger mellom et trykk og noe med sin egen tekstur, går vår egen guide ærlig gjennom håndmalt olje kontra giclée, helt uten partiskhet.
• Er du nysgjerrig på hva som faktisk skjer mellom en bestilling og esken på dørmatten din? The Art of Patience dekker prosessen fra start til slutt.
• Innrammingen i dette verket er en vane blant mange — The Frame as Argument er det fullstendige argumentet for hvorfor rammen du velger aldri er en nøytral beslutning.
• Hvis et verk er verdt å ramme inn riktig, er det verdt å kunne bevise hva det er — her er hvordan våre ekthetsbevis fungerer.
• Og hvis det innrammede verket ankommer og det rett og slett ikke passer i rommet, er det det 100-dagers pengene-tilbake-garantien er til for — ingen forhandlinger i bakrommet nødvendig.
• Å sende noe innrammet over en grense er et lite logistisk puslespill i seg selv; vår guide for internasjonal frakt forklarer nøyaktig hvordan vi håndterer det.

Kilder

Fine Art Conservation Laboratories, "Should I Put Glass In Front Of My Painting?"; Tate/conservation summaries on glazing trade-offs; Austin Gallery, "How Wide Should a Picture Mat Be?"; American Frame, "Playing with Proportions"; Tru-Vue om Museum Glass; HomeGuide, "How Much Does Custom Picture Framing Cost?"; Framebridge priside; IKEA RÖDALM produktlister; 1stDibs lister over antikke forgyllte rammer; Antiques and The Arts Weekly om Eli Wilner-samlingen.