The Red Mill

Livet og identiteten til Piet Mondrian

Mannen som skulle omforme det tjuende århundrets visuelle språk, begynte sitt liv som Pieter Cornelis Mondriaan, Jr. Han ble født den 7. mars 1872 i den stille nederlandske byen Amersfoort. I mange år opererte han under dette formelle navnet, men i 1911 inntreffer et skifte når han tar navnet Piet Mondrian til seg. Han er en nederlandsk maler og kunstteoretiker, en mann hvis intellekt søkte å kartlegge selve eksistensens strukturer gjennom maleri og teori.

Hans liv beveger seg fra Nederlands stillhet til den frenetiske energien på den globale scenen. Det siste kapittelet i hans liv utspiller seg i New York, USA. Han dør der den 1. februar 1944 som følge av lungebetennelse. Overgangen fra ungdommens naturalistiske landskap til de rigide, rytmiske rutenettene i hans senere år markerer en total transformasjon av formål.

Tidlig liv, familie og utdanning

Amersfoort i Nederland danner rammen om hans spede begynnelse. Han blir født inn i en streng protestantisk familie, hvor hans far, Pieter Cornelius Mondriaan, Sr., virker som rektor og amatørtegner. Dette miljøet er preget av en disiplinert og religiøs struktur som vil prege hans livslange søken etter orden. Kunsten er imidlertid allerede til stede i hjemmet gjennom onkelen, Frits Mondriaan, en landskapsmaler. Fra en tidlig alder begynner gutten å tegne, ledet av disse familiære båndene til det visuelle uttrykket.

Veien mot profesjonell utdanning er tydelig og målrettet. Allerede i 1892 er han kvalifisert som tegnelærer. Han flytter til Amsterdam for å studere ved Rijksakademie van Beeldende Kunsten, hvor han blir værende fra 1892 til 1897. Akademiet legger det tekniske fundamentet for hans spirende visjon, og i denne formative perioden blir han også medlem av kunstforeningen Kunstliefde i Utrecht.

Den nederlandske perioden og impresjonistiske røtter

Det nederlandske landskapet utgjør det første lerretet for hans kunstneriske reise. I det stille Nederland fanger Mondrian de tunge skyene og de vindpiskede møllene i sine omgivelser. Disse tidlige verkene er naturalistiske og fokuserer på elvene og polderne som definerer regionen. Han arbeider innenfor tradisjonene til Haag-skolen og nederlandsk impresjonisme, og benytter en palett som reflekterer det myke, dempede lyset på den nederlandske landsbygda. I verk som Den røde møllen, forblir motivet tydelig gjenkjennelig, dypt forankret i landskapets fysiske virkelighet.

Et skifte begynner å ta form i 1908. Etter hvert som han engasjerer seg i den teosofiske bevegelsen, begynner en søken etter en skjult, universell orden å påvirke penselstrøkene hans. Han beveger seg bort fra ren representasjon. Han eksperimenterer med de strukturerte punktene i pointillismen og de dristige, ikke-naturalistiske fargene fra fauvismen. Fokus flyttes fra objektets overflate til dets underliggende struktur. Innen 1909 er hans tilstedeværelse i den nederlandske kunstscenen etablert gjennom en stor utstilling ved Stedelijk Museum i Amsterdam.

• Den røde møllen
• Kveld (Avond) (1908)

Det parisiske oppvåknet og kubismen

Paris, 1912. Byen pulserer av en ny, aggressiv energi. Mondrian ankommer fra Nederland og legger bak seg den gamle nederlandske skrivemåten av navnet sitt for å bli Mondrian. Han trer inn i et landskap der de tradisjonelle reglene for representasjon er i ferd med å demonteres. Møtet med kubismen endrer retningen på arbeidet hans fundamentalt. Han betrakter eksperimentene til Georges Braque og Pablo Picasso, og observerer hvordan de dekonstruerer objekter til geometriske komponenter. Fokus skifter fra hva øyet ser, til hvordan øyet oppfatter struktur. Han begynner å bevege seg bort fra avbildningen av virkeligheten, og søker i stedet å analysere form gjennom plan og linjer.

Denne perioden markerer et radikalt brudd med hans tidligere landskapsmalerier. Han er ikke lenger opptatt av det myke lyset over det nederlandske kulturlandskapet. I stedet utvikler han en uavhengig, abstrakt stil, hvor han skreller bort det tilfeldige for å finne et mer fundamentalt visuelt språk. Overgangen er ikke et plutselig sprang, men en stødig og disiplinert reduksjon. Han søker en måte å uttrykke eksistensens underliggende struktur på gjennom ren abstraksjon. De organiske kurvene fra ungdomstiden erstattes av spenningen i de kryssende planene.

• Composition in gray-blue, 1913

Fødselen av neoplastisismen og De Stijl

Søken etter en universell sannhet når et kritisk vendepunkt. Innen 1917 har dekonstruksjonen av form beveget seg forbi den rene fragmenteringen av objekter. Mondrian medgrunnlegger De Stijl-bevegelsen sammen med Theo van Doesburg, i en søken etter et visuelt språk som transcenderer naturens tilfeldige detaljer. Han beveger seg mot en ikke-representativ form som han betegner som neoplastisismen. Dette er et radikalt brudd med det håndfaste. Han argumenterer for at kunsten bør være høyere enn virkeligheten, eksisterende i et rike av ren, spirituell orden fremfor å speile den kaotiske overflaten av den fysiske verden.

Det visuelle vokabularet blir absolutt. Kunstneren skreller bort alle kurver og diagonaler, og etterlater kun spenningen mellom horisontale og vertikale linjer. Farge brukes ikke lenger til å beskrive lys eller skygge i et landskap; i stedet blir den redusert til sine mest essensielle komponenter. Han begrenser paletten sin til de tre primærfargene: rød, blå og gul. For å balansere disse benytter han de tre primærverdiene: svart, hvitt og grått. Resultatet er en streng, geometrisk likevekt som søker å manifestere en skjult, strukturell harmoni.

• 1917: Composition in colour A
• 1925: Lozenge Composition med rød, svart, blå og gul
• 1930: Composition with Red, Blue and Yellow

New York og den siste rytmen

Krigen tvinger frem en siste forflytning. Etter et kort opphold i London i 1938, ankommer Mondrian New York i oktober 1940. Den rigide, geometriske ordenen fra hans tidligere år møter den frenetiske, synkoperte energien i Manhattan. Han blir en del av American Abstract Artists og finner et nytt miljø for sin stadig utviklende visjon. Byens puls er til stede overalt; den finnes i gatestrukturens rutenett og i jazzmusikkens stakkato rytmer. Denne urbane dynamikken begynner å bryte opp hans strenge etterlevelse av massive fargeflater.

Linjene begynner å danse. I disse siste årene må de tunge, svarte barene fra hans tidligere neoplastisisme vike for noe mer fragmentert og rytmisk. Komposisjonene mister sin statiske tyngde og erstattes av en flimrende bevegelse som speiler storbyens egen elektriske livskraft. Han fanger metropolens essens, ikke gjennom dens bygninger, men gjennom dens tempo. Dette skiftet er mest fremtredende i hans sene verk, der rutenettet transformeres til en serie små, pulserende fargekvadrater.

• Broadway Boogie Woogie, rundt 1943

Teknikk og kunstnerisk stil

Lerrete forvandles til en arena for absolutt reduksjon. Mondrian skreller bort den fysiske verdens tilfeldige detaljer i en søken etter en strukturell sannhet. Hans teknikk hviler på presise, rene linjer og flate fargefelt som nekter å antyde verken dybde eller tekstur. Det finnes ingen penselstrøk som kan distrahere øyet; her er det kun skjæringspunktet mellom form og rom som gjelder. Gjennom ren abstraksjon søker han å uttrykke universelle sannheter, og beveger seg bort fra etterligningen av naturen mot et visuelt språk preget av essensiell orden.

Denne ordenen styres av en streng geometri. I hans modne periode er det visuelle vokabularet begrenset til de enkleste kombinasjoner av rette linjer og rette vinkler. Han opererer innenfor et strengt rammeverk av horisontale og vertikale retninger. Denne hengivenheten til rutenettet er så absolutt at han berømt unngikk bruken av diagonale linjer, som han anså som et avvik fra den fundamentale likevekten han viet hele sitt liv til å etterstrebbe. Spenningen i hans verk oppstår ikke gjennom bevegelse, men gjennom den kalkulerte balansen mellom disse kryssende planene.

• Composition with Red, Blue and Yellow
• Composition with Red, Black, Blue, Yellow and Grey
• Broadway Boogie Woogie

Arv og innflytelse på moderne kultur

Rutenettet strekker seg langt utover selve lerretet. Logikken i den rette vinkelen og den primære fargepaletten vandrer gjennom de moderne storbyenes gater, og manifesterer seg i arkitekturens strukturelle klarhet og i de presise komposisjonene innen typografi og grafisk design. Dette visuelle språket forblir en konstant i det samtidige landskapet, og dukker opp i alt fra de rene oppsettene i moderne emballasjedesign til de dristige komposisjonene i reklameverdenen.

I 1965 krysset denne estetikken grensen til haute couture. Yves Saint Laurent oversatte bevegelsens geometriske prinsipper til sin ikoniske Mondrian-kolleksjon. Seks cocktailkjoler sprang ut av denne visjonen, der forhåndsfargede stoffer ble brukt for å skape blokker av farge og grafiske, svarte linjer. Disse plaggene var ikke bare mønstre; de var konstruert av individuelle stoffstykker for å sikre at linjene ble integrert i sømmene, noe som opprettholdt en følelse av strukturell integritet selv i bevegelse.

Innflytelsen vedvarer i måten vi organiserer visuell informasjon på. Spenningen mellom de tunge, svarte linjene og primærfargene rød, blå og gul fortsetter å diktere rytmen i store deler av den moderne visuelle kulturen.

Hvor man kan se verkene i dag

Jakten på Mondrians visuelle logikk fører oss til flere sentrale institusjoner over hele Europa og Nord-Amerika. I Nederland har Kröller-Müller Museum i Otterlo en betydelig samling med seks verk. Like i nærheten bevarer Kunstmuseum Den Haag verk som fanger hans tidligere, mer figurative overganger, inkludert Devotion.

Utviklingen mot ren abstraksjon har også funnet et hjem i USA. Kimbell Art Museum i Fort Worth rommer tre verk, mens Metropolitan Museum of Art i New York også inneholder deler av hans kunstneriske utvikling. Disse samlingene gir oss muligheten til å spore reisen fra de naturalistiske landskapene i hans ungdom til de rigide, rytmiske rutenettene fra hans siste år.

• Devotion
• Composition with Red, Blue and Yellow
• Broadway Boogie Woogie