Kunstverket som vises på denne siden er beskyttet av opphavsretten, noe som betyr at vi ikke har juridisk tillatelse til å lage eller selge identiske reproduksjoner. Denne beskyttelsen håndheves i henhold til internasjonale avtaler som for eksempel Bernerkonvensjonen og av nasjonale lover, inkludert de som er fastsatt i Amerikansk lov om opphavsrett – Tittel 17.
Denne metoden er i fullt samsvar med opphavsrettslige regler, da den ikke innebærer kopiering eller duplisering av det beskyttede kunstverket. I stedet er det snakk om en kreativ nytolkning – et nytt maleri som er inspirert av originalen, men ikke identisk med den.
Giclée- eller lerretsprint av museumskvalitet med rask produksjon og fleksible valgmuligheter for etterbehandling. ( Kjøp håndmalt maleri
Bytt til digitalt bilde)
Velg mellom våre forhåndsdefinerte størrelser som bevarer kunstverkets opprinnelige proporsjoner.
Skriv inn ønsket bredde og høyde for å tilpasse trykket til din ramme eller vegg. Et trykk kan kun beskjæres, aldri skaleres opp utover motivets opprinnelige størrelse, noe som betyr at et format med andre proporsjoner vil føre til tap av deler av bildet. Vi sender deg en digital mockup for godkjenning før vi starter trykkeprosessen. Bildet som vises på denne siden viser ikke den faktiske beskjæringen — det er kun mockuppen som viser dette.
Verdensomspennende levering () på 2 uker i stedet for standard 4/5 uker. (10 November)
Triptych, mai – juni, 1973 a
Størrelse på reproduksjon
Francis Bacon’s *triptych, may - june, 1973 a* er mer enn bare et maleri; det er en intens, nesten fysisk utforskning av tap, minne og den fragmenterte menneskelige tilstanden. Skapt i kjølvannet av tragedien med hans elsker, George Dyer, står dette verket som en av Bacons mest dyptgripende og personlige uttrykk. Det er en del av en serie på tre triptyker – betegnet ‘a’, ‘b’ og ‘c’ – hver som graver dypere i konsekvensene av Dyers død i 1971. Bacon beskrev disse verkene som et forsøk på “eksorsisme” – en måte å konfrontere og bearbeide sin overveldende sorg og skyldfølelse. Det er ikke et bilde av rom, men snarere en psykologisk representasjon; døren fungerer mindre som en inngang og mer som en innestengende ramme.
Sentrum i bildet er en ensom figur, sittende innenfor en utsmykket døråpning. Dette er ikke en representasjon av fysisk rom, men snarere et psykologisk landskap – døren fungerer mindre som en inngang og mer som en innestengende ramme. Figuren er skapt med Bacons signaturforvrengning, og fremstår sårbar og isolert. Det nære perspektivet forsterker denne følelsen av klaustrofobi og indre uro. Selv om oppsettet virker enkelt i sin struktur, ligger maleriets kraft i dets evne til å formidle dyp emosjonell vekt gjennom minimale elementer.
Bacons stil er umiddelbart gjenkjennelig for sin rå energi og uttrykksfulle penselstrøk. *triptych, may - june, 1973 a* eksemplifiserer dette perfekt. Oliemalen påføres med en tykk impasto, og skaper en teksturert overflate som virker til å vri seg av følelser. Paletten domineres av dype røde og brune toner – farger ofte assosiert med blod, forfall og indre lidelse – stikkende frem mot skarpe høylys av hvit og grå som definerer formen, men også understreker figurens sårbarhet. Linjer er tilstede, som deler ut kanter, men de skaper ikke en følelse av orden; snarere bidrar de til den generelle følelsen av ustabilitet og fragmentering.
Malt i 1973, er dette triptyket uatskillelig knyttet til Bacons personlige tragedie. George Dyers selvmord dyptvirket på kunstneren, og disse verkene var, som Bacon selv beskrev, et forsøk på “eksorsisme” – en måte å konfrontere og bearbeide sin overveldende sorg og skyldfølelse. Døren kan tolkes symbolsk som en terskel mellom liv og død, eller kanskje representere de innestengende grensene for minnet selv. Figuren sittende i døråpningen antyder kontemplasjon, fortvilelse eller til og med resignasjon. Triptyket – tradisjonelt brukt for religiøse alterbilder – blir her undervert, og transformerer en hellig struktur inn i et rom for å utforske den dypeste menneskelige lidelsen. Det er viktig å merke seg at dette triptych er en del av en serie som ble kalt “Black Triptychs”.
*triptych, may - june, 1973 a* er ikke et lett maleri å se. Det er ubehagelig, forstyrrende og dypt berørende. Bacon gir oss ikke trøst eller løsning; i stedet presenterer han oss med den rå, upolerte sannheten om menneskelig sårbarhet i møte med tap. Verket er en påminnelse om at kunst kan være et kraftfullt verktøy for å bearbeide de mest smertefulle opplevelsene. Det står som et bemerkelsesverdig stykke innen Bacons oeuvre og et vitnesbyrd om hans urokkelige utforskning av den mørkere siden av det menneskelige psyke. Det er en kunstnerisk uttrykk som fortsetter å resonere med seerne i dag, og gir et innblikk i en tid da sorg og eksistensiell angst var sentrale temaer.
Guiden til "Triptych, mai – juni, 1973 a" er kunstverkets Faktablad for studenter-side – et utskrivbart faktablad som viser kunstverket med bildetekst, kreditering og informasjonstabell (kunstner, datoer, medium, original størrelse, samling).
Innenfor Expressionistic Realism-retningen har "Triptych, mai – juni, 1973 a" et Ikonisk popularitetsnivå.
Med sine Jordnær estetikk farger anbefales "Triptych, mai – juni, 1973 a" for et Stue og oppholdsrom.
Francis Bacon ble født den 28. oktober 1909 i Dublin, Irland. Han vokste opp i et hus på den irske landsbygda, som sønn av en veddeløpshest-trener. Barndommen hans var preget av fysisk kamp; han led av alvorlig astma, en tilstand som ofte gjorde selve det å puste til en tung og krevende oppgave. Han opplevde også en dyp følelse av innesperring i sine yngre år, og han mintes hvordan han ble stengt inne i mørke skap av en hushjelp i lange perioder. Denne følelsen av kvelning, kombinert med frykten for familiemedlemmer som måtte skjule seg i låste rom under den irske revolusjonsperioden, satte dype og varige spor i hans formative år.
Utdannelsen hans var i stor grad privat, med undervisning av hjemmetilpassede lærere fremfor i et tradisjonelt klasserom. Denne ukonvensjonelle oppveksten innebar at han aldri fulgte den vanlige veien gjennom et kunstskole-lærlingløp. Da han fylte seksten, drev ungdommelig rastløshet ham til å forlate hjemmet på den irske landsbygda for å søke lykken i London. Han ankom storbyen i en alder av sytten, og overlevde på midler fra sin mor mens han navigerte gjennom det urbane livets mange kompleksiteter.
Mot slutten av 1920-tallet var Bacon en mann i konstant bevegelse. Han drev gjennom gatene i London, Berlin og Paris, og levde et liv som ofte var like urolig som byene han oppholdt seg i. Han slo seg ned i London i 1928, midt i hjertet av byens bohemske miljø. Dette var en tid preget av vandring og overlevelse, en periode farget av en rastløs energi mens han beveget seg mellom disse europeiske knutepunktene. Han levde på økonomisk støtte fra sin mor og tok på seg ulike småjobber for å få endene til å møtes.
I disse årene var hans profesjonelle liv knyttet til interiørdesign og dekorasjon. Han tilbrakte mye av sin tid med å arbeide med teksturer og former, hvor han skapte strukturerte objekter for andres hjem. Men et avgjørende vendepunkt inntraff under en reise til Paris på slutten av 1920-tallet. Han besøkte en utstilling med Picassos verker, og synet av dem endret retningen hans fullstendig. Måten Picasso håndterte den menneskelige formen på – ved å behandle den som noe organisk og benaktig – tilbød ham en helt ny måte å se verden på. Han bestemte seg for å forlate designyrket for å forfølge maleriet, et valg som skulle komme til å definere resten av hans liv.
Før verden lærte å kjenne ham som maler, tilbrakte Bacon sine tidlige yrkesår som interiørdesigner og dekoratør. Dette var en praktisk og strukturert periode i livet hans, som sto i skarp kontrast til de turbulente årene han tilbrakte på vandring gjennom London, Berlin og Paris. Han fulgte ikke den tradisjonelle stien til en kunstner; han unngikk både kunstskole og formelle læretider fullstendig. I stedet var han en selvlært mann som tilegnet seg kunnskap gjennom direkte observasjon og det håndfaste arbeidet med å forme fysiske rom.
Hans arbeid innen design var på ingen måte ubetydelig. Han bidro til tidens estetikk ved å skape Royal Wilton-tepper prydet med abstrakte motiver. Hans blikk for form strakte seg til en rekke husholdningsartikler og møbler, inkludert puffer i kalveskinn, cocktailhyller og romskillevegger. Han designet også stoler, hvor han ofte benyttet rørstål og glass for å skape silhuetter som føltes moderne og geometriske. Disse tidlige årene ga ham en dyp forståelse for struktur og måten objekter okkuperer et rom på.
Denne bakgrunnen innen dekorasjon satte dype spor i hans senere tilnærming til lerretet. De geometriske formene og de arkitektoniske rammene han en gang konstruerte for levde rom, transformerte seg etter hvert til de gjennomsiktige buret og de romlige strukturene som skulle definere hans malerier. Han beveget seg fra å designe de fysiske miljøene mennesker bebodde, til å skape de psykologiske rommene som fanget hans motiver. Selv etter at han forlot designyrket til fordel for penselen, forble følelsen av konstruksjon en essensiell del av hans kunstneriske vesen.
Francis Bacon sin tilnærming til lerretet var både fysisk og direkte. Han arbeidet med oljemaling og store pensler, og påførte fargen på en måte som føltes tung og umiddelbar. Fargebruken hans var ofte preget av utsmurte, voldsomme strøk, ment for å rive bort enhver følelse av dekorativ komfort. Gjennom denne metoden skapte han figurative bilder som uttrykte en dyp følelse av isolasjon, brutalitet og terror. Han etterstrebte ikke den polerte finishen i det tradisjonelle portrettmaleriet, men foretrakk i stedet å fange den rå fornemmelsen av å være levende og sårbar.
For å organisere disse intense emosjonene benyttet han ofte et spesifikt strukturelt virkemiddel. Han tok i bruk et kubisk, arkitektonisk rammeverk kjent som en romramme. Disse geometriske konstruksjonene fungerte som gjennomsiktige bur som fanget motivene hans i et definert, og ofte klaustrofobisk, rom. Ved å plassere figurer inne i disse rigide strukturene, var han i stand til å fortette bildet og tvinge betrakteren til å konfrontere subjektets isolasjon. Denne teknikken hjalp ham med å bevege seg bort fra enkel historiefortelling, og rettet i stedet søkelyset mot den viscerale kraften i den menneskelige form.
Han fant også en måte å bruke tradisjonell religiøs symbolikk på, uten å bære med seg troens tyngde. Han utnyttet konseptet om korsfestelsen som en armatur – en strukturell støtte som han kunne henge spesifikke sansefornemmelser av lidelse på. Dette gjorde det mulig for ham å utforske menneskets tilstand gjennom et filter av fysisk og psykisk smerte. Verkene hans støttet seg ofte på disse skjelettaktige rammeverkene for å bære vekten av hans forvrengte og forvridde figurer.
Bacons kunst fremstod ofte som en måte å bearbeide den tunge og urolige atmosfæren i midten av det tyvende århundre på. I 1945 stilte han ut Tre studier for figurer ved korsfestelsens fot, et verk som var med på å etablere hans rykte som en av sin tids mest kraftfulle kunstnere. Han benyttet ikke korsfestelsen som et religiøst motiv for hengivenhet, men snarere som et strukturelt rammeverk – en arkitektonisk støtte for å henge opp sanselige inntrykk av lidelse. Han var besatt av hvordan den menneskelige formen kunne forvrenges for å uttrykke eksistensens rå virkelighet, og han hentet ofte inspirasjon fra bevegelsesstudiene til Eadweard Muybridge for å forstå hvordan kroppen beveger seg og går i oppløsning.
Hans fascinasjon for skriket ble et gjennomgående element i hans visuelle språk. Han fant en helt særegen form for terror i det skrikende ansiktet i Sergei Eisensteins film Panserkrysseren Potemkin, og han overførte denne viscerale reaksjonen til lerretet. Dette nådde et klimaks i hans serie med verk kjent som De skrikende pavene, skapt mellom 1949 og midten av 1950-tallet. I disse maleriene tok han den verdigheten og autoriteten som finnes i Velázquez' Portrett av pave Innocent X, og rev den bort, slik at den pavelige skikkelsen ble forvandlet til et marerittaktig gjenferd av hysterisk terror.
1909 - 1992 , Irland