le chasseur

Tidlig liv, familie og oppvekst

Fernando Botero ble født den 19. april 1932 i Medellín, Colombia. Hans tidlige år ble formet av de stille, jevne rytmene i en husholdning som kjempet for å få endene til å møtes. Hans far, David Botero, tjente til livets opphold som selger og reiste ofte til hest for å nå sine kunder. Hans mor, Flora Angulo, arbeidet som syerske og sørget for den nødvendige støtten til familien. Disse tidlige omgivelsene ga ham en dyp følelse av tilhørighet som skulle bli værende hos ham lenge etter at han forlot byen.

I ungdommen tilbrakte Fernando Botero flere år ved en skole for matadorer. Han ble trent i bevegelsene og tradisjonene fra tyrefekterarenaen, men interessene hans trakk ham etter hvert bort fra selve arenaen. Ved 16-årsalderen hadde fokuset hans skiftet mot tegning og skissering. I 1948 ble hans første illustrasjoner publisert i søndagsbilaget til El Colombiano, noe som markerte begynnelsen på hans offentlige tilstedeværelse gjennom hans visuelle arbeid.

Kunstnerisk utdanning og europeiske reiser

I 1952 brukte Botero pengene han hadde tjent på gallerisalg til å sette kursen mot Europa. Hans første stopp var Barcelona, men han beveget seg snart videre til Madrid. Det var i Spania han begynte sine studier ved Academia de San Fernando. Han tilbrakte mye tid i Prado-museet, hvor han satt og kopierte verkene til Goya og Velázquez. Denne vanen med å studere de gamle mestrene ble en uunngåelig og konstant del av hans kunstneriske virke.

Studiene førte ham til slutt til Firenze, hvor han studerte ved Academia de San Marcos. Innen 1953 hadde han flyttet til Paris. Han tilbrakte store deler av tiden sin i Louvre, hvor han iakttok hvordan lyset og formen falt over figurene i museets saler. Disse årene i Europa var preget av en vandring mellom byer som Madrid, Firenze og Paris, mens han absorberte tyngden og nærværet i den klassiske kunsten.

Utviklingen av Boterismo-stilen

Formene i hans verker bærer på en helt egen tyngde. Denne tilnærmingen, som ofte har blitt omtalt som Boterismo, retter søkelyset mot mennesker og figurer fremstilt i store, overdrevne volum. I stedet for å fokusere på tynne, eteriske linjer, forblir oppmerksomheten rettet mot runde, korpulente former som fyller rommet med en massiv tilstedeværelse. Disse figurene besitter en viss masse som føles fysisk, nesten som om selve malingen har fått økt vekt. Han benytter ofte livlige farger og dristige konturer for å definere disse formene, noe som gjør at motivene trer tydelig frem mot bakgrunnen.

Rundt 1964 beveget denne interessen for volum seg fra lerretet og inn i tre dimensjoner. Han begynte å skape skulpturer, hvor han oversatte den samme følelsen av ekspansjon til bronse og andre materialer. Rundheten man ser i maleriene hans, fikk nytt liv i disse faste formene, noe som gjorde det mulig for de overdrevne proporsjonene å eksistere i det offentlige rom. Arbeidene forblir dypt forankret i motivets rene fysiskhet, enten det er snakk om en menneskelig skikkelse eller et dyr.

• Mona Lisa (1959)
• The Presidential Family (1967)
• Dancing in Colombia (1980)
• July 20th (1984)

Hovedverk og kunstneriske temaer

Hans kunstneriske virke kretser ofte rundt tyngden i den menneskelige form og den stille spenningen som finnes i sosiale sammenhenger. I Mona Lisa, Age Twelve (1959) er motivet gjengitt med en særegen, avrundet tilstedeværelse som bryter med tradisjonelle proporsjoner. Dette fokuset på volum ble en metode for å utforske mer komplekse sosiale strukturer. I The Presidential Family (1967) tilbyr de overdrevne formene i figurene et subtilt blikk på de politiske elitene, der han bruker masse og volum for å kommentere de som besitter makten. Han benyttet disse formene til å adressere både livets glede og konfliktens tyngde.

Tematikken skifter ofte mellom feiring og voldens brutale virkelighet. Dancing in Colombia (1980) fanger en livlig scene med musikere og dansere, der tykke lag med maling gir figurene en taktil og tung kvalitet. I kontrast til dette konfronterte hans senere verk ofte de mørkere aspektene ved hans hjemland. The Death of Pablo Escobar (1999/2006) og hans ulike serier som tar for seg overgrepene i Abu Ghraib, viser en vilje til å bruke sin signaturstil for å konfrontere vanskelige sannheter. Selv hans senere verk, som La paloma de la paz (2016), bærer med seg en følelse av monumental tyngde, enten motivet er et menneske, et dyr eller et symbol på fred.

• Mona Lisa, Age Twelve (1959)
• The Presidential Family (1967)
• Dancing in Colombia (1980)
• The Death of Pablo Escobar (1999/2006)
• La paloma de la paz (2016)

De siste årene og hans bortgang

De siste tiårene av hans liv ble tilbrakt i en konstant bevegelse mellom flere internasjonale knutepunkter. Han opprettholdt residenser i New York, Paris og Monte Carlo, men vendte ofte tilbake til Medellín for å bevare forbindelsen til sine røtter. Hans tilstedeværelse i det offentlige rom vokste i takt med at hans bronzeskulpturer ble plassert i parker og på torg over flere kontinenter. Selv i alderdommen fortsatte hans kunst å berøre tunge og alvorlige temaer, slik som de sosiale og politiske spenningene i Colombia og hendelsene ved Abu Ghraib-fengselet.

I sine siste år bodde han i fyrstedømmet Monaco. Han gikk bort der den 15. september 2023, i en alder av 91 år. Dødsårsaken var komplikasjoner som følge av lungebetennelse. Hans bortgang markerte slutten på en lang og betydningsfull karriere dedikert til å observere den menneskelige form og det sosiale livets kompleksitet gjennom hans helt unike linse av volum og proporsjoner.

Arv og innflytelse

Hans tilstedeværelse i det offentlige rom var konstant. I New York City okkuperer skulpturene hans steder som Park Avenue, hvor de tunge, avrundede formene eksisterer side om side med byens arkitektur. I Colombia ble han en nasjonalskatt, en skikkelse hvis verk var vevd inn i landets daglige liv. Han var den mest anerkjente og siterte kunstneren fra Latin-Amerika i sin levetid, et faktum som gjenspeiles i hvordan figurene hans ble kjente for mennesker på tvers av mange grenser.

Hans engasjement for hjemlandet var synlig gjennom hans omfattende donasjoner. I år 2000 ga han 208 kunstverk til Bank of the Republic. Denne handlingen bidro til å forme det kulturelle landskapet i Bogotá. Han delte også store deler av sin personlige samling ved å donere 123 verk og 85 verk til Museo Botero. Disse bidragene sikret at hans spesifikke måte å se verden på forble tilgjengelig for de som kommer etter ham.

• La paloma de la paz
• The Death of Pablo Escobar
• Mona Lisa, Age Twelve

Hvor man kan se verkene i dag

Hans nærvær kan merkes i de stille krokene av Bogotá, spesielt i bydelen La Candelaria. Museo Botero huser en stor del av hans livsverk, en samling som vokste frem som følge av hans egen beslutning om å donere mange av sine verk til nasjonen. I Medellín holder også Museum of Antioquia en betydelig mengde av hans arbeider, noe som opprettholder forbindelsen til hans røtter. Disse rommene gir rom for et dvelende blikk på måten han håndterte volum og tyngden i sine motiver på.

Utenfor Colombias grenser kan hans malerier finnes i Metropolitan Museum of Art i New York City. Der får skalaen på hans figurer en helt annen karakter mot bakteppet av en global institusjon. Hans bronzeskulpturer har også funnet permanente hjem i det offentlige rom, hvor de inviterer folk til å vandre rundt dem i gatene i både Firenze og Medellín. Disse tunge, avrundede formene eksisterer i det fri, underlagt lyset og byens konstante bevegelse.

• Dancing in Colombia (1980)
• July 20th (1984)
• Mona Lisa (ca. 1959)
• The Death of Pablo Escobar (ca. 1999)