Kunstner
Early Life and Artistic Beginnings
Giacomo Manzù (born December 22, 1908, Bergamo, Italy—died January 17, 1991, Ardea) was an Italian sculptor who, in the mid-20th century, revived the ancient tradition of creating sculptural bronze doors for ecclesiastical buildings. His sober realism and extremely delicate modeling alternately achieved austere severity and sensuousness of form and surface, lending a new spirit of vitality to figurative bronze sculpture. He had to leave school at an early age to learn a trade, and he was apprenticed to local craftsmen who taught him to carve wood and to work in metal and stone. His father was a shoemaker and sacristan of a small parish of the Bergamo province in the North of Italy. After service in the Italian army from 1927 to 1928, Manzù went to Paris to try his luck as a sculptor, but after three weeks he collapsed from hunger and was deported back to Italy. He settled in Milan, where architect Giovanni Muzio commissioned him the decoration of the chapel of Università Cattolica del Sacro Cuore (1931–1932). This formative experience instilled in him a profound appreciation for craftsmanship and established his initial artistic vision—a fusion of classical ideals with expressive dynamism.
His father, Giuseppe Manzoni, was a shoemaker and sacristan.
He received minimal formal education beyond evening art classes.
Early training focused on woodworking and metalworking techniques.
Influences and Artistic Style
Manzù’s artistic journey was profoundly shaped by encounters with diverse cultural traditions. He drew inspiration from Etruscan sculpture, Egyptian art, and medieval iconography—elements that would permeate his oeuvre throughout his career. Notably, he admired the sculptures of Michelangelo Buonarroti and Auguste Rodin, whose mastery of form and emotional expression served as models for his own stylistic explorations. Initially influenced by Impressionism, Manzù swiftly embraced Futurism, spearheaded by Filippo Tommaso Marinetti, adopting its tenets of dynamism, speed, and fragmentation to convey a sense of movement and energy in his artworks. This stylistic shift reflected the broader cultural currents of the era—a rejection of academic conventions in favor of innovative visual languages.
He admired Michelangelo Buonarroti’s sculptural achievements.
Auguste Rodin's expressive sculptures served as inspiration.
Futurism profoundly impacted his artistic style, prioritizing dynamism and speed.
Major Works and Recognition
Manzù’s prolific output spanned sculpture, painting, printmaking, and scenography. Among his most celebrated creations are “The Family United,” a monumental bronze relief depicting a family engaged in labor—a poignant meditation on the human condition; “Cardinal,” a striking portrait of Pope John XXIII embodying solemnity and contemplation; and “Door of Death,” commissioned for St. Peter’s Basilica, representing a powerful symbol of mortality and faith. His sculptures were exhibited internationally, garnering critical acclaim and establishing him as one of Italy's foremost sculptors. He received numerous awards recognizing his artistic merit—including the Lenin Peace Prize and the Order of Merit of the Italian Republic—solidifying his legacy as a visionary artist who championed humanist values through his art.
"The Family United" exemplifies Manzù’s exploration of human dignity and labor.
"Cardinal" captures Pope John XXIII's solemn presence and spiritual significance.
"Door of Death" symbolizes mortality and faith, reflecting the artist's humanist convictions.
Later Life and Legacy
Manzù continued to work actively until his death in 1991. He established a studio in Salzburg, Austria, where he resided for several years, fostering collaborations with architects and fellow artists. His final masterpiece—a towering sculpture titled “Mother and Child”—was erected in New York City’s UN Plaza, commemorating the anniversary of Hiroshima and Nagasaki. Giacomo Manzù's artistic legacy extends beyond his individual artworks; it embodies a commitment to humanist ideals—faithfulness to tradition combined with boldness in experimentation—that continues to inspire artists and scholars alike. His sculptures stand as enduring monuments to human emotion and form, reflecting the profound influence of classical art alongside the dynamism of Futurism.
Museum
On show in Milano, Italia
En kronikk over italiensk modernitet: Avdukingen av Museo del Novecento
Innbakt i hjertet av Milano, et kastekast fra det majestetiske Duomo og den livlige pulsen fra Piazza del Duomo, ligger Museo del Novecento – et fengslende tilfluktssted dedikert til den turbulente og transformative æraen av italiensk kunst i det 20. århundre. Mer enn bare et depot for malerier og skulpturer, er det en oppslukende reise gjennom tid, huset i det historisk ladede Palazzo dell’Arengario, en bygning som hvisker historier om Milano fra sin fortid som sete for lokal regjering under fascistperioden, før den gjennomgikk en betagende gjenfødelse som et fyrtårn for kulturelt uttrykk. Selve arkitekturen – dens imponerende fasade, de svaiende buene og storslåtte omfang – bidrar til en atmosfære av dyp kontemplasjon, og inviterer besøkende til å trekke seg tilbake til et avgjørende øyeblikk i italiensk historie og kunstnerisk utvikling.
Museo del Novecento skiller seg ut gjennom sitt urokkelige fokus på den livlige, ofte revolusjonerende kunsten som ble produsert i Italia i denne perioden. I motsetning til bredere internasjonale samlinger som kanskje tilbyr et fortynnet overblikk, møter man her et konsentrert syn på italiensk modernitet – en bevisst kuratering som tillater en dypere forståelse av bevegelsens røtter og innvirkning. Museets hjerte slår sterkest i sin hengivenhet til
Futurismen
, et seismisk skifte i kunstnerisk tanke og praksis som uopprettelig endret forløpet til kunsten i det 20. århundre. Her støter man på dynamiske verk av mestere som Giacomo Balla, hvis lerret pulserer av energi og bevegelse; Umberto Boccioni, som fanger hastigheten og dynamikken i den moderne verden gjennom fragmenterte former og kraftfulle gester; Carlo Carrà, som utforsker det sprukne skjønnheten i etterkrigstidens Italia med emosjonelt ladede landskap og portretter; og Gino Severini, som blander kubistiske prinsipper med italienske følsomheter for å skape skimrende, nesten eteriske komposisjoner. Arven fra disse pionerene – og mange andre som Fortunato Depero, Luigi Russolo, Mario Sironi og Ardengo Soffici – kjennes kraftfullt gjennom galleriene, et vitnesbyrd om deres radikale eksperimentering og urokkelige tro på kunstens evne til å reflektere og forme verden rundt dem.
Likevel strekker Museo del Novecento sitt omfang langt utover futurismen. Det kartlegger tankefullt utviklingen av andre sentrale bevegelser – fra Giorgio de Chiricos introspektive landskap, hvis malerier fremkaller en hjemsøkende følelse av nostalgi og mystikk; til Lucio Fontanas utfordring av vår oppfatning av form og dimensjon med sine ikoniske kuttede lerret som åpnet nye muligheter for abstraksjon; til de dristige utforskningene av Arte Povera, som omfavnet ydmyke materialer og hverdagslige objekter som kunstneriske medier. Samlingen favner også
Abstraksjonen
, som gjenspeiler Italiens økende engasjement i internasjonale avantgarde-trender, og en rik åre av regional kunst –
Novecento Italiano
– som viser frem de mangfoldige kunsttradisjonene over den italienske halvøya. Et spesielt rørende element er museets dedikasjon til å dokumentere sosiale realiteter gjennom kunsten, illustrert ved Giuseppe Pellizza da Volpedos monumentale mesterverk,
Il Quarto Stato
(Det fjerde stender), en kraftfull fremstilling av arbeiderklassen som en gang dominerte et helt rom og tjente som en potent påminnelse om tidens sosiale spenninger. Selv om det nå er plassert andre steder, forblir minnet om det dypt innbakt i museets vegger.
En gjenopplivet arv: Fra fascistiske røtter til samtidsstemmer
Selve Palazzo dell’Arengario bærer en betydelig historisk tyngde. Opprinnelig fungerende som et sete for lokal regjering under fascistperioden, gjennomgikk det en bemerkelsesverdig transformasjon på 1950-tallet, og ble et symbol på Milano sin etterkrigsrenesanse og dens omfavnelse av kulturell innovasjon. Bygningens arkitektoniske design – en harmonisk blanding av klassisk prakt og moderne funksjonalitet – gir en slående bakgrunn for museets samling, og skaper en atmosfære som er både ærbødig og stimulerende.
I 2015 utvidet en generøs donasjon fra Bianca og Mario Bertolini dramatisk museets horisonter ved å introdusere verk av internasjonale luminarer som Daniel Buren, Joseph Kosuth, Roy Lichtenstein, Robert Rauschenberg, Frank Stella og Andy Warhol. Denne tilstrømningen av globale perspektiver beriker dialogen i samlingen, og skaper fascinerende sammenstillinger mellom italienske kunsttradisjoner og bredere samtidstrender – et bevis på forpliktelsen til å fremme en dynamisk og utviklende forståelse av moderne kunst.
Et rom for refleksjon og engasjement
Museo del Novecento er ikke bare et sted for å betrakte kunst; det er et rom designet for å fremme refleksjon og engasjement. Museets gjennomtenkte kuratering oppfordrer besøkende til å vurdere den historiske konteksten rundt hvert verk, og forstå hvordan sosiale, politiske og kulturelle krefter formet kunstnerisk uttrykk. Utover selve galleriene tilbyr Palazzo dell’Arengario fasiliteter som forbedrer besøksopplevelsen – en godt utstyrt bokhandel for videre utforskning og en restaurant-bar med panoramautsikt over Piazza del Duomo, noe som gir en fantastisk bakgrunn for kontemplasjon etter å ha fordypet seg i verden av italiensk kunst.
Besøk Museo del Novecento
Museet er åpent tirsdag til søndag fra klokken 11:00 til 20:00 (stengt torsdag). Billetter kan kjøpes på nettet hos
museodelnovecento.org
eller direkte ved museets billettkontor. Guidede turer og utdanningsprogrammer er tilgjengelige for enkeltpersoner og grupper. Ikke gå glipp av muligheten til å utforske Palazzo dell'Arengario, et storslått arkitektonisk landemerke som legger til et ekstra lag med rikdom til ditt besøk.
